riddar
substantiv hankjønn
Opphav
norrønt riddari; frå lågtysk eigenleg ‘ryttar’, av riden ‘ri’Tyding og bruk
- i mellomalderen: medlem av den adelege krigarstanden;i antikken: krigar til hest
- høvisk mann, kavaler;i overført tyding:
Døme
- gjere seg til riddar for ei god sak – forkjempar
- person som har fått ordensteikn (av ein viss grad)
Døme
- vere riddar av St. Olavs orden
- grad av ordensteikn som riddar (3) blir dekorert med
Faste uttrykk
- arme riddarardessert av oppbløytt og bruna loff med syltety
- slå til riddarta (nokon) opp i riddarstanden